Bli kjent med debutant Ellen Sofie Lauritzen
Å debutere med bok er nervepirrende, spennende og fylt med glede. Det er noe du gjør bare én gang, og den første boka har alltid et eget sted i forfatterens hjerte.
Vi tok en prat med Ellen Sofie Lauritzen som denne høsten debuterer med boka "Må. Ha. Katt". Ei bok perfekt for barn på 9+
Hvorfor skrev du akkurat denne boken?
Historien kom litt tilfeldig til meg. I utgangspunktet hadde jeg en plan om å lage en absurd bildebok, basert på sms-er fra faren min, om katten min Alf. Et eksempel: «Alf har spist et lite stykke kokt sei.» Ok. Men forlaget ville ha mer enn absurde sms-er om kattemat, naturlig nok. Så da begynte jeg å skrive på en historie om Eli, som har så syyyykt lyst på katt. For det hadde jeg også, før jeg fikk Alf. Det startet som virkelighetslitteratur, men ble noe helt annet.
Hvor og når skriver du?
Jeg liker å tenke at jeg skriver best om morgenen, med tomt hode og kaffekoppen ved min side, gjerne på kafé. Men store deler av denne boka ble panikkskrevet i sofaen på kveldstid.
Hvilke forfattere inspirerer deg?
De som får det til å krible i hjernen, som setter ord på det jeg ikke klarer selv og som får meg til å tenke: «Ja, SÅNN er det!» Alltid Vigdis Hjorth og Rachel Cusk, men også Geoff Dyer, Tove Ditlevsen, Ali Smith og Lorrie Moore. De er gode venner å ha med seg.
Hva leste du selv som barn?
Jeg var altetende, og tilbrakte mye tid på biblioteket på Sagene, som dessverre ikke finnes lenger. Det gikk i Roald Dahl og Astrid Lindgren, og bokserier som Grøsserne, Narnia, Den vesle vampyren og Sjøormen Ruffen. Men også Asbjørnsen og Moe, jeg var lenge på eventyrkjøret. Pappa leste Agatha Christie høyt for meg, jeg har aldri tilgitt ham for det.
Hvilken bok leste du sist?
Den nye til Sally Rooney, «Skjønne verden, hvor er du». Hun skriver nydelig, supersmart prosa, men jeg blir så frustrert av romanpersonene hennes – kan de ikke bare bli sammen!?
Har du noen gode råd til kommende forfattere?
Ikke tenk, bare skriv! Og ikke vær redd for å vise det du skriver til en venn du stoler på, selv om det er flaut. Mange skrivende, meg selv inkludert, knuger nok litt for lenge på stoffet. Og les masse, hele tida.
