Ålandsøyene, upolitiske dikt

Åland er et land mellom vest og øst, et mikrokosmos i Østersjøen som kaller seg Fredens öar. Det lille, det nære, det lokale er noe Jo Eggen stadig fester seg ved og finner over alt på Ålandsøyene. Det som ikke er så høyrøstet, ikke gjør seg så sterkt gjeldende, bakhager, trehusbebyggelse, spor etter noe som forsvant.

Ålandsøyene, upolitiske dikt er den sjette reisediktboka til Eggen, og den tredje fra et nordisk land. Åland har markert seg med sterk selvstendighetstrang, både politisk og kulturelt. Samlingen kretser rundt to særegenheter ved øygruppa: det indre selvstyret og statusen som demilitarisert. I tillegg har boka et geografisk tilsnitt. Mange små dikt er satt sammen til lengre sekvenser, hver avdeling er et lite øyrike. Åland har ingen fjell og dermed få, om noen, utsiktspunkter. Du ser sjelden særlig langt. Du ser deler av noe. Åland er et land av miniatyrer, med det store havet rundt.

«Ingenting virker viktigere enn Åland, tenker jeg mens jeg leser disse diktene. Diktene får meg til å lese mer, om Åland, om stedene og hendelsene i diktene. Nærmere, tettere, akkurat dette stedet, denne historien. Og samtidig vokser diktene, i mange retninger, utover, ikke bare mot det norske og resten av verden, som i sluttdiktet, men også mot nye bilder, også av selve språket.» Ingrid Nielsen, Krabben tidsskrift for poesikritikk

«Jo Eggen fortsetter sin imponerende rekke reisedikt, denne gangen til et demilitarisert Åland. (...) Jo Eggens dikt beveger seg inn i palestinaleiren på universitetsområdet på Blindern tidligere i år, og reiser en steil motstand mot folk som tror de kan være nøytrale, enten konfliktene foregår i historisk tid, på Åland, eller i Gaza, her og nå.» Tom Egil Hverven, Klassekampen

«Rike reisedikt. Å lese Eggens dikt er lærerikt. Dei er spekka med historiske referansar og opplysningar. Men kunnskapen er ikkje likegyldig eller nøytral. (...) Ålandsøyene, upolitiske dikt ragar høgt i samtidspoesiens landskap. Dei seks reisediktbøkene Eggen har skrive til no, representerer noko heilt eige i norsk lyrikk. Eggens dikt rører seg langsomt og fort, høgt og lågt, vent og hardt. Og aldri er dei likegyldige.» Sindre Ekrheim, Dag og Tid