Les et utdrag:

– HØR ETTER, DA!!!

Og endelig ser de på meg, alle sammen. Hanna med store, blanke øyne. Rosa med et skeivt flir om kjeften. Pappa med sitt bekymra, omsorgsfulle blikk, mens mamma myser lett overbærende.

– JEG har noe jeg skal si, og nå må dere fader meg høre etter! roper jeg.

–    Fader meg? ler Rosa. – Har du blitt kristen, eller?

–    Stille nå, sier pappa mildt. – Nå har Robin ordet. 

Jeg er helt andpusten, hjertet hakker iltert i brystet og jeg er tørr i munnen. Jeg prøver å roe ned pusten, prøver å bli normal og voksen og ordentlig:

– Det er noe jeg lenge har tenkt å fortelle dere, sier jeg, men stemmen er puslete og teit. Men nå må jeg bare få dette overstått.

– Så nå synes jeg dere for en gangs skyld kan høre på MEG!

Rosa himler med øynene. – Slapp av! sier hun. – Vi vet det.

Hva mener hun med at hun vet? Ingen vet det, jeg har ikke sagt det til en sjel.

Hanna nikker så bustehåret dasker i alle retninger. – Vi elsker deg uansett, sier hun.

– Nå kommer det, Gro, sier pappa til mamma, og stryker henne over ryggen, mens han ser på meg med et merkelig, ømt skimmer i blikket. – Du trenger ikke si det, sier han. – Vi har forstått det.

Mamma smiler stolt.

– Men han trenger å si det, sier hun. – Det er en del av prosessen.

Jeg forstår ikke en døyt.

–    Prosessen? spør jeg.

Mamma nikker. – Med å komme ut.

–    Hvadakomme ut?

–    Kom an! sier Rosa. – Vi har skjønt det for lengst!

–    Hæ?

–    At du er homo, vel, sier Hanna, med et stort, vilt smil.

–    HOMO?! Jeg … det … Det er ikke DET, sier jeg. – Jeg har meldt meg inn i Unge Høyre!

Det blir dørgende stille rundt bordet. Skimmeret slokner i pappas øyne, mammas smil visner til et skrukkete grin. Det lille snevet av godhet som glimtet til i Rosas fjes, forsvinner momentant.

Hanna har fått en forvirret rynke i panna, og bøyer seg mot mamma. – Hva er Unge Høyre? spør hun.

–    Ungdomspartiet til Jævla Idiot, svarer Rosa hardt. Mamma knyter armene over brystet.

–    Du har vel ikke betalt ennå? spør hun, anstrengt mildt.

– Eller sagt det til noen?

– Eller tatt noen verv? spør pappa. – Det er ikke for sent å angre …

Men nå fylles jeg av en varm, god ro. Jeg setter armene i hoftene, hever brystet og klarer ikke holde tilbake gliset som presser seg fram i munnvikene.

–Jeg har betalt, sier jeg, høyt og tydelig. – Og jeg kommer til å melde meg som frivillig i valgkampen. Fordi jeg tror på enkeltmenneskenes frihet – og at et fritt marked med lav skatt får oss som enkeltpersoner og samfunn til å strekke oss lenger. Jeg tror at samfunnet blir sterkere med mangfold, og at mennesker er født frie til å være den de vil. Og den personen jeg vil være, er medlem av Unge Høyre.

Mamma måper. Pappa svelger. Hanna ser nervøst fra mamma og pappa til meg.

Rosa begynner å riste på hodet.

– Fy faen, Robin! sier hun. – Ditt jævla kapitalistsvin!