Heroin chic

Take your silver spoon 
Dig your grave

– FLEETWOOD MAC, «Gold Dust Woman»

Jeg sitter i en ring med fremmede, tar opp en plastskje og heller pulverkaffe i en kopp. Brunt pulver i en skje. Skjelver plutselig på hendene, som om det var ni timer og ikke ni måneder siden sist. Eller enda lenger, siden jeg satt på kjøkkenstolen hos Joakim og var håndverker. At jeg gjorde alt klart igjen. Skjeen brent i svart og blått, tynne renner i metallet.

Jeg likte å se på den blå flammen, holde lighteren under skjeen. Likte lyden når det kokte. Putring, som en primus. Jeg tok en bit av et sigarettfilter, sugde opp væsken. Dro opp løsningen i sprøyten. Staset opp med beltet mitt rundt armen. Trengte det egentlig ikke, årene sto ut av seg selv.

Jeg fant åren, stakk nåla så vidt inn, trykket ut litt blodsvar. Så kjørte jeg stempelet sakte inn. Den bevegelsen, den mekaniske omsorgen. Virkningen, litt etter litt, ikke rykkvis, mer glidende. Jeg var den som knullet, og den som ble knullet. Legen og pasienten, overgriperen og offeret i ett.

Smellet i en frontkollisjon. Hodet som raser gjennom ruta. I det sekundet du ikke vet om du er død, eller om du bare øver deg, er hodet lett som en airbag, du stuper fremover, men tror du synker tilbake, skårene mot hodet og ansiktet ditt kiler som fjær. Alt stemmer. Og så åpner du øynene, du sitter fortsatt på en kjøkkenstol med noen skitne kaffekopper på bordet, ute er det kanskje oktober, eller januar, det ser grått ut, men været lurer ingen. Du kjenner nummenheten på baksiden av beina opp til ryggen, små bedøvende piler opp langs ryggraden. Alt er varmt og godt og rolig. Som å være liten, drikke en kopp kakao i varmen inne om vinteren, kulda ute angår deg ikke.

Jeg tar imot den gule nøkkelringen for ni måneder nykter. Drikker pulverkaffen. Den er for svak, legger mer pulver i skjeen.