Når litteraturen møter virkeligheten

Vår hypotese var at Flatlands karakterer er så troverdig skrevet, og hennes blikk på relasjoner så presist og innsiktsfullt, at også lesere av Aftenpostens samlivsspalter ville ha utbytte av å lese dem, sammen med Thuens kloke refleksjoner. Lesernes engasjement for spalten i sommer viser at vi hadde rett i den hypotesen. 

Vi informerte både Frode Thuen og Aftenposten om bakgrunnen og hensikten med prosjektet. Thuens respons var positiv og nysgjerrig. Han ville gjerne stille til en samtale på Litteraturhuset for å snakke med Helga Flatland om både romanen og karakterenes innsendte brev. Etter at vi tok kontakt med avisen, valgte Aftenposten selv å omtale saken og avpublisere spaltene.

Helga Flatland er en folkekjær forfatter med mange dedikerte lesere, men vårt mål er å invitere stadig flere lesere til litteraturen og vise dem hvilken dyp gjenklang den kan gi i den enkeltes liv. 

Dette har skapt en debatt. Vi har stor respekt for Aftenpostens behov for troverdighet, men samlivsspaltene er ikke nyhetsjournalistikk. Spalten er en hybridsjanger – tekstene er anonyme, og spørsmål om autentisitet har alltid omgitt formen. Vi har oppfattet den som et refleksjonsrom der menneskelige erfaringer får språk, ikke som et terapeutisk hjelpetilbud. Vi er likevel lei oss dersom Aftenposten mener at deres troverdighet er svekket av dette, og dersom leserne deres er støtt.  Vi har aldri hatt intensjon om å støte noen eller bryte ned tillit.

Her kan du lese de tre spørsmålene som ble sendt inn, slik prosjektet var tenkt: som en utforskning av hvordan litteraturen kan skape rom for gjenkjennelse, refleksjon og empati. Thuens svar er ikke inkludert, ettersom Aftenposten har avpublisert innleggene.

Kjære Frode

Det er vår i lufta, og jeg gruer meg allerede til jul. Hvorfor? Det enkle svaret er at det skyldes moren min. Foreldrene mine møttes da hun var rusmisbruker og han misjonær. Han fikk henne tilbake på beina, og like etter ble hun gravid - ved et uhell. Etter hvert ble han en voldelig drittsekk som forlot oss før jeg fylte fem. Det eneste jeg husker av ham, er at han slo. Vi har ingen kontakt i dag. Jeg vet ikke engang om han er i live. 

Moren min har alltid vært åpen om at jeg ikke var planlagt - eller ønsket. Det høres kanskje brutalt ut, men jeg har alltid tenkt at det handlet om at hun ville at jeg skulle forså hvorfor ting var som de var. Hun har hatt et tøft liv, og gjort så godt hun kunne med det hun hadde. 

Moren min har alltid levd i frykt for at jeg skal arve voldsmønsteret til faren min. Hele livet har jeg båret på en tung skyldfølelse for hennes frykt, selv om jeg rasjonelt forstår at jeg ikke har noe ansvar for den og at den ikke handler om meg. Etter at jeg selv ble far, har det blitt enda mer komplisert. Ikke fordi hun har åpnet armene for barnebarna – tvert imot. Skadet av egne erfaringer, tenker hun mest på hvordan hun selv har det, og viser liten interesse for ungene. Jeg ser at frykten hennes for vold også gjenspeiles i hvordan hun forholder seg til meg som far nå.

Likevel ønsker jeg at barna mine skal ha en farmor på ordentlig: en familie de kjenner igjen i bursdager, høytider og hverdagsøyeblikk – akkurat som andre barn. Men det føles kunstig når jeg vet at moren min egentlig ikke bryr seg om barna, og at hun fortsatt ser på meg som en potensiell fare. Når hun er sammen med oss, kjenner jeg mer på frustrasjon enn glede. 

Jeg innser at jeg prøver å gi barna noe av den trygge barndommen jeg selv aldri fikk. Men med en farmor som er følelsesmessig låst av sin egen angst, lurer jeg på om det er håpløst. Er det egentlig bedre for barna å ha en dysfunksjonell farmor – en som er redd for dem og for meg – enn å vokse opp uten en farmor i det hele tatt?

Hilsen Anton 

Kjære Frode 

Jeg er en mann i midten av femtiårene, ingeniør av yrke, med et liv som på papiret ser ganske bra ut. Jeg har vært gift med samme kvinne i mange år, og vi har to flotte barn som nå har flyttet hjemmefra for å studere. Økonomien er stabil, forholdet vårt har vært preget av tillit, og jeg hadde sett for meg at denne fasen av livet skulle gi oss mer rom for venner, reiser og nye prosjekter. Men det har ikke blitt sånn. Min kone har over lengre tid vært nedstemt. Hun savner barna. Hun jobber for mye. Og vanskeligst av alt: Hun sliter med overgangsalderen, noe som preger både humør, energi og selvfølelse. Jeg har full forståelse for at dette er krevende. Jeg prøver å støtte – med tips, råd og nye perspektiver. Jeg har eksempelvis lest meg godt opp på overgangsalderen for å forstå hva som skjer med kvinnekroppen i denne vanskelig, men også interessante fasen av livet. Likevel opplever jeg at det ikke nytter. Hun er lei seg hele tiden. Hun gråter ofte – på hytta, i butikken, hjemme i senga. Mitt spørsmål til hele situasjonen er: Hvorfor gjør hun ikke noe? Hvorfor prøver hun ikke å finne løsninger? Jeg forsøker å snakke med henne, men alle konstruktive forslag blir møtt med skuldertrekk og himlende øyne. Og presser jeg på, kommer gråten. Det hele føles ganske håpløst, og jeg kjenner at det begynner å tære på. Jeg har også følelser, men nå handler alt om henne og hennes smerte og behov. Hva kan jeg gjøre? Hvordan kan jeg få henne til å ta noen konkrete grep for å løse situasjon? Problemer skal jo løses! 

Hilsen Richard

Kjære Frode 

Helt siden ungdommen har jeg hatt et avslappet forhold til utseendet mitt. Jeg har aldri vært spesielt opptatt av det, og har alltid kjent meg komfortabel i egen kropp. I møte med venninners frustrasjoner rundt kropp og utseende har jeg forsøkt å være støttende og forståelsesfull, men har også fått høre at jeg “ikke skjønner hvordan det er”. I det siste året har noe vondt begynt å skje. Jeg merker at kroppen endres – jeg har kommet i overgangsalderen, og det merkes både fysisk og mentalt. Og for første gang kjenner jeg på en sårbarhet knyttet til hvordan jeg ser ut. Hun i speilet er ikke lenger hun jeg føler meg som. Og kanskje enda mer smertefullt: Jeg føler at venninnene mine godter seg over situasjonen min. Nylig opplevde jeg noe som satte meg helt ut. Etter å ha fortalt hvordan jeg har det, fikk jeg en sterk følelse av skadefryd blant venninnene mine som hørte på. Det virket nesten som om de koste seg med at “hun som alltid har hatt det så lett”, nå har fått det litt vanskelig med kropp, utseende og følelser. Det var ubehagelig, og jeg har gått og tenkt masse på det siden. Overgangsalderen er vanskelig nok som den er, men det å føle at venninner godter seg over plagene mine, gjør det hele uutholdelig. Dette har fått meg til å lure på om vennene mine faktisk er vennene mine, men også undres over det jeg opplever som fravær av kvinnefellesskap i en situasjon alle kvinner skal gjennom, og mange av oss sliter med. Jeg kjenner på et behov for å si ifra, men er redd for å gjøre vondt verre. Samtidig føles det feil å holde munn når jeg føler meg både forrådt og såret. Hvordan skal jeg håndtere dette? Skal jeg konfrontere dem? Trekke meg unna? Trenger litt hjelp her! 

Hilsen Birgitte