Foto: Baard Henriksen
Medfølelse kan redde oss – eller forføre oss
I Luftrommet over Ukraina skildrer Geir Gulliksen en mann som vil hjelpe, men som også styres av begjær og ensomhet. En roman om å leve med krigen tett på – og samtidig på trygg avstand.
Hovedpersonen i Geir Gulliksens nye roman, Hilding, lever et rolig liv i Norge, men setter seg i bilen og kjører mot Ukraina. Han er drevet av et akutt behov for å handle.
«En dypt berørende sørgesang over lidelse og død. Gjennom enkle, utsøkte virkemidler lar Geir Gulliksen oss gjenkjenne krigens ofre som mennesker», skrev Aftenpostens kritiker i sin rosende anmeldelse.
– Som mange andre hadde jeg lyst til å gjøre det Hilding gjør. Jeg hadde lyst til å hjelpe til, gjøre noe konkret, jeg ville sette meg i bilen og kjøre til Ukraina og hente flyktninger. Det gjorde jeg ikke. Tvert imot har jeg blitt gående og følge med på hver eneste oppdatering, hver eneste nyhet som har blitt gjort tilgjengelig. Akkurat som mange, mange andre går jeg hver eneste dag og vokter på nyheter fra Ukraina og Gaza, og hver gang jeg får vite noe nytt er det denne samme impulsen: Hva kan jeg gjøre? Noe må skje. Men jo lenger vi går uten at det faktisk skjer noe, jo lettere er det å distansere seg fra det, resignere. Akkurat disse erfaringene ville jeg undersøke, forteller Gulliksen.
- Ingen følelser er rene
Den prisvinnende og kritikerroste forfatteren har ofte skrevet om hvordan politikk og makt veves inn i samliv og nære relasjoner. Med Luftrommet over Ukraina vender han blikket mot en virkelighet som kan synes fjern – men som likevel berører oss direkte.
– Luftrommet over Ukraina handler om innlevelse. Om muligheten for innlevelse, men også om hva den kan brukes til. Innlevelse, eller medfølelse, er jo ikke nok. Det kan føles svakt eller klissete å snakke om medfølelse. Likevel er det jo helt avgjørende at vi har den, at vi ikke gir opp, så å si, sier Gulliksen.
Romanen utforsker hvordan Hilding handler på sin medfølelse – men også på forvirring, begjær og ensomhet.
– Ingen følelser er rene. Medfølelse kan brukes, eller misbrukes, til hva som helst. Det er ingen tvil om at Hilding vil hjelpe, men det er jo også slik at han vil hjelpe seg selv. Det er vel derfor så mye i denne romanen handler om det Hilding ikke kan se, selv om han ser rett på det.
En stemme som gransker seg selv
Fortellerstemmen i boka korrigerer, nøler og prøver seg frem – som en samvittighet på leting etter sannhet.
– Opprinnelig ble denne romanen skrevet som et skuespill. Det skal settes opp på Kilden teater i 2027. Da jeg begynte å arbeide med å lage en roman av materialet, var det fordi det slo meg at den dialogen som finnes i et skuespill, også kan være en indre dialog. Det er en fortellerstemme som prøver seg frem, som undersøker sin egen troverdighet, sine egne muligheter for å kunne snakke sant, forteller Gulliksen.
– Det som skjer i verden nå har jo dramatisk endret omstendigheten vi alle lever under. Det var umulig ikke å prøve å skrive om det.
