Claire Keegan om skriveprosessen, den første setningen og hva litteraturen har til felles med hester

Romanen Tre lys begynte med et bilde i Claire Keegans sinn som ikke ville forsvinne igjen. Her forteller den irske forfatteren om å lese, skrive og tenke i avsnitt fremfor setninger.

Intervjuet er gjort av Hilde Rød-Larsen/Gutkind.

Hvordan ble du leser?

Da jeg var liten hadde vi Ladybird-bøker. Flere av dem var gamle eventyr. Som Rødhette og Hans og Grete. Og de var fantastiske, for det var alltid noe skummelt i dem. Jeg var veldig interessert i eventyr og det overnaturlige. Følelsen av at det alltid var noe der ute i verden som man måtte ta vare på og at hvis man møtte det og ikke kunne håndtere det, ville det få konsekvenser. Det er noe jeg fortsatt tror på. 

Det er det som gir en historie dens karakterer og forløp. Jeg leser fortsatt eventyr. I tillegg er det mye folklore i Irland, og jeg vil også la folklore blåse gjennom teksten. 

De fleste av historiene dine foregår i Irland, men har du også bodd i utlandet?

Ja, jeg dro til New Orleans da jeg var 17 for å studere politikk. Så tok jeg et engelskfag med en lærer som het Mary McCay. Når hun snakket om litteratur, tenkte jeg at det hennes undervisning egentlig handlet om var frihet. Om hvordan vi griper inn i hverandres frihet, og hvordan den fører sår og smerte med seg. Litteraturen er sannsynligvis stedet der vi viser konsekvensene av disse inngrepene og smerten av dem. 

 Jeg er sikker på at jeg gjennom å studere litteratur og lese de tingene jeg har lest, har lært at vi ikke klare å la hverandre være i fred, og at vi også har veldig vanskelig for å bli latt være i fred, å være alene. 

Og det er som om disse behovene løper sammen i oss. Det som skaper handlingsforløp. En historie er når hovedpersonen på en eller annen måte forplikter seg eller skaper vanskelighetene som rammer den. Med mindre det er et barn. 

Når du begynner å skrive en historie og har en hovedperson, vet du da hva personen har gjort seg skyldig i?

I begynnelsen aner jeg ikke. Jeg prøver å lytte og oppdage. Med det mener jeg at jeg tar lokket av det som personene går gjennom rent følelsesmessig. Men jeg planlegger aldri forløpet på forhånd.

Din roman «Tre lys» blir fortalt veldig lojalt fra et barns perspektiv. Hvordan ble det slik? 

Jeg tror historien begynte med et bilde i tankene mine som ikke ville forsvinne. Det var speiling av en barnehånd i et stille vann. Jeg visste at det var et mindre barn, men ikke om det var en gutt eller en jente. Jeg tror jeg skrev historien for å finne ut hvor bildet kom fra eller hvorfor det hele tiden dukket opp i hodet mitt. 

Du sier at du tenker i avsnitt og ikke i setninger når du skriver? 

Setninger er sosialt anlagt. De liker å gå ut og møte andre fraser. Jeg tror at hvis du tenker på å skrive en utmerket setning og deretter en annen utmerket setning, begynner de å konkurrere med hverandre. Og det fører, etter min mening, til dårlig litteratur. Litteraturen jeg liker har fraser som legger seg ryddig og sammenhengende, samtidig som det er avsnittene som faktisk stråler. 

Jeg har alltid vært interessert i avsnitt og hvordan de fungerer. For et avsnitt er en bevegelse gjennom tiden. Fiksjon er en tidsmessig kunst. 

Det bygger på tid som går i én retning, uunngåelig. Og med den kan vi si noe om livet, for alle lever i dager. Ens liv går som dager. Og avsnittene er dagenes bevegelser. 

Hver del av en skjønnlitterær tekst er en følelsesmessig del. Det du skriver er hvordan det føles å være der. Det er i hvert fall det jeg prøver å gjøre. Jeg prøver ikke å analysere det. 

Jeg tror ikke hovedpersonene er i stand til å analysere seg selv. Hovedpersonene har det vanskelig. De vet ikke hva som skjer. De er ute på dypt vann. Å skrive strålende setninger i den... De to tingene hører rett og slett ikke sammen. 

Og hva med den aller første setningen? 

Du må alltid starte med en setning – du har ikke noe annet valg. Man må gjøre et kutt i tid, kutt i tid ved å skrive en setning. Jeg kan ikke skrive noe subtilt om noen i en åpningssetning. Det er ingen god åpningssetning for meg, den passer meg ikke rent estetisk – verken som forfatter eller leser. Så jeg må velge et tidspunkt og kutte det opp og så finne noen det er noe galt med. 

Hvordan er skriveprosessen din? 

Vanligvis starter jeg på begynnelsen fordi jeg må finne ut hvor jeg skal sette det kuttet i tide. Jeg må finne min når. Når er veldig viktig. 

"Setninger er sosialt anlagt. De liker å gå ut og møte andre setninger." 

En fantastisk irsk forfatter ved navn John McGahern sa en gang: "Alt som er interessant begynner med én person på ett sted." 

Dette er et utmerket råd for enhver forfatter. Har du en person og et sted, har du også et når. Dette er arbeidet du gjør i begynnelsen. 

Så prøver jeg å fortsette til jeg finner midten. Og midten kommer når det er for sent. Du vet du har kommet til midten av historien når noe er for sent for en av karakterene, når personen har passert et punkt og inn i noe hvor det ikke er mulig å snu. 

Når en avslutning er god, er det fordi midten var enda bedre. Du jobber i kulden til du finner midten. Når du finner midten har du dine landemerker, og så begynner arbeidet for alvor. 

Du bor i et land med fire årstider – hvordan påvirker det deg og verkene dine? 

Jeg synes det er fantastisk å bo i et land med fire årstider. Ikke bare på grunn av den fysiske nytelsen av det, men også fordi årstider kan sette en stemning. Og været kan oppføre seg som en person i fortellingen og skape kjemi som ellers ikke ville vært der. 

Jeg drar ofte nytte av en sesong og det som skjer i løpet av den, som jul eller påske eller halloween, for å se hvordan folk håndterer livet sitt. Jeg tror vi forholder oss til verden følelsesmessig på en måte som til en viss grad er diktert av været.

Hester spiller en stor rolle i livet ditt - du rir og du har dine egne hester. Er livet ditt med hester atskilt fra livet ditt med litteratur?

Jeg er sikker på at de er koblet sammen. Hester reagerer på en og liker ikke en hvis man ikke har dyktighet eller følsomhet. Og i mine øyne er litteratur også slik. Språket er det samme. Den gir ikke, vil ikke samarbeide om man behandler den dårlig. 

Romanen Tre Lys er oversatt av Merete Alfsen.

Claire Keegan

Claire Keegan

Irske Claire Keegan er født i 1968, og debuterte i 1999 med novellesamlingen Antarctica. I 2007 kom samlingen Walk the Blue Fields. I tillegg har Keegan hatt noveller på trykk i blant annet The New Yorker, Granta og The Paris Review. Hun er oversatt til 14 språk og blitt tildelt en rekke priser, som William Trevor Prize og Rooney Prize for Irish Literature. Keegan bor i County Wexford i Irland.
Les mer