Alt som rimer på Gro av Elin Hansson

En kjærlighetssufflør 

Jeg er en kjærlighetssufflør
og skriver som om mitt hjerte blør. 
Men det som mange ikke vet
er at når det kommer til kjærlighet,
er jeg grønn som et bjørkeblad
og det gjør meg alt annet enn glad.

Det er en torsdag i slutten av september. Tåken ligger som et kaldt teppe rundt byen. Når jeg går ut porten hjemme, holder jeg på å tråkke i en fersk hundebæsj. Den ligger på fortauet og damper.

– Hei, Gro, sier Mina. – Er det ikke en magisk morgen? 

Jeg kikker på bestevenninnen min. Magisk er vel ikke akkurat ordet jeg ville brukt. Trist, traust eller traurig, kanskje.

– Eh, joda, sier jeg og klemmer henne.

Det er umulig å motsi Mina. Hun er en sånn jente som alle skulle ønske de var. Høy. Langt, mørkt hår. Utadvendt. Og med to store, brune øyne som får alle guttene til å smelte som sjokolade i sola. I tillegg rimer navnet hennes på fina, så den som skal skrive bryllupssangen hennes, får en irriterende enkel oppgave.   

– Jeg er helt sikker, sier Mina. – Denne gangen er jeg BOMBESIKKER. Det ER Noah.

Hun ser alvorlig på meg.

–    Seriøst, sier jeg. – Nå igjen?

Hun bråstopper.

–    Hallo, hva mener du?!

Jeg tygger på en flik av håret, men spytter den ut når hun ser på meg med det blikket.

– Det er jo bare det at du var forelska i ham den første uka etter sommerferien, sier jeg og ler litt. Nå er det Minas tur til å se tvilende ut.

–    Hmmm, sier hun. – Var jeg virkelig det?

–    Ja, sier jeg. – Først var det Noah, så var det Henrik, Preben, Lucas, Mattias, Daniel, Viljar, Amjad, Markus ...

–    Nei, det var Niklas!

–    Tror ikke det, sier jeg. – Markus var før Niklas.

–    Var han?

–    Jepp.

Jeg ser på Mina. Kanskje det er sånn at man glemmer alt når man blir stormende forelska? Ikke vet jeg. Jeg har aldri vært det.

Jeg venter på den rette

– Er du helt sikker? sier Mina.

– Jeg fant på en regle for å holde styr på alle sammen, sier jeg og plukker opp den lille mintgrønne boka fra lomma.

Jeg leser.  

– Først var det Noah, med skateskoa.

Så var det Henrik, som ligner Ronaldo på en prikk. Lukas som liker å klatre i stillas.

Mathias som er en skikkelig kjekkas.

Daniel som vil alle vel.

Og Preben som er så fotogen.

Så var det Viljar som har bursdag i januar.

Amjad som følte seg bedradd, da du gikk videre til Markus, som er allergisk mot appelsinjuice.

Og etterpå var det Niklas, som er en skikkelig supdas. Mina ler høyt. 

– Vil du at jeg skal fortsette? Jeg har laget rim for Knut Olav, Åsmund, Fredrik og Moa også. 

– Eh, nei, sier hun og tvinner håret mellom pekefingeren og tommelen. 

Det er jeg som er dikteren av oss to, den som skriver og rimer. For Mina kan kaste på håret som om hun var med i en sjamporeklame og blunke og smile bedårende som ingen andre. Men når det kommer til ord, er hun en skikkelig kløne. Det er kanskje derfor vi er venner. Akkurat som mamma hjelper skuespillerne på teateret med replikkene sine, har jeg hjulpet Mina med å sende meldinger til alle guttene i klassen. En slags kjærlighetens sufflør, det er det jeg er. Liker meg best i bakgrunnen.

Vi fortsetter bortover Kirkeveien.

–    Noah, spør jeg. – Er du helt sikker?

–    Har du sett øyevippene hans?

Mina griper meg i armen og klemmer til.

–    Han har minst ti tusen øyevipper og de bøyer seg helt perfekt. Skulle tro han brukte vippetang!

–    Det hadde ikke forbauset meg, sier jeg lavt.

–    Hva, sier Mina.

–    Nei, ingenting, sier jeg.

Vi er nesten framme ved skolen. Takk Gud, tenker jeg.

Så slipper jeg å høre mer om Noah og de lange øyevippene hans. Det jeg liker best ved ham, er den skjeve fortanna. Den stikker liksom litt ut på underleppa når han smiler. Resten av ansiktet er så plakatpent. Det er den tanna som gir det balanse. Men jeg vet bedre enn å si det til Mina. Kun det perfekte er godt nok for Mina Myhr. Og knapt nok det. Det er vel derfor hun har gått gjennom hele klasse lista fra Amjad til Åsmund. Og det på bare to måneder.

Jeg sukker.

– Men jeg skjønner ikke hvorfor ikke du er forelska, spør hun plutselig. – Er det noe galt med deg?

Jeg sukker igjen.

Tanken har slått meg.  

– Muligens, sier jeg. – Eller så er det noe galt med guttene i klassen ...

For å være helt ærlig holder jeg en knapp på det siste. For meg er guttene i klassen like interessante som det gjenglemte gymtøyet i kurven utafor jentegarderoben.

– Kanskje det er fordi du er dikter?

Det er det første fornuftige hun har sagt hele morgenen. Jeg har nemlig lest at alle de store dikterne hadde veldig kompliserte kjærlighetsliv. Det er derfor de kan skrive så mye om følelser. Jeg er ingen stor dikter. Men jeg skriver ned alle rim, regler og vers jeg kommer på i en liten mintgrønn bok. Kanskje de kommer til nytte en dag.

Vi går inn porten til skolen. 

– Ja, slik er det nok, sukker jeg. Tenker at jeg må gi et svar verdig en dikter. For en del av meg synes det er litt trist at jeg ikke har vært forelska ennå. Jeg er tolv år. Det kan da umulig være normalt. Men samtidig, når jeg ser på guttene i klassen løpe rundt i skolegården som hodeløse høner, tenker jeg at det er like greit. Men jeg kan jo ikke si det høyt. Da kommer Mina til å bli fornærma.

–    Jeg venter på den rette, sier jeg i stedet.

Da blir de brune øynene hennes alvorlige igjen.

–    Men du må ikke vente for lenge, sier hun. – Jeg leste om en svensk blogger som døde av hjerteinfarkt på 15-årsdagen. Hjertet hennes hadde skrumpet inn fordi hun aldri hadde vært forelska.