Bli med inn i Alma Frengs magiske verden

Serien om Alma Freng og solfangerne er et magisk eventyr om heltemot, hevn, uvanlige vennskap og utrolige krefter. Dette er enestående fortellinger og perfekt for alle som elsker Harry Potter og Ingenlund.

Les et utdrag fra den første boka om Alma Freng

Bare noen meter unna Alma, med rak rygg og hendene foldet foran brystet, sto hun. Den høye, elegante kvinnen tok et steg mot henne og smilte.

«Jeg er glad du kom,» sa hun. «Mitt navn er Elionora. Jeg er farmoren din.»

Alma trakk pusten dypt og studerte kvinnen foran seg. Hun hadde små rynker rundt øynene og munnen, og når hun smilte, som nå, viste hun alle tennene på øverste rad.

«Tok du med arien?» spurte Elionora.

«Eh …»

«Den lille glassesken, som lyser? Det kalles en arie. Tok du den med?»

Alma nikket, og selv om hun skalv på hendene, klarte hun å ta av seg sekken og åpne snøringen øverst.

«Arie,» gjentok Alma, mens hun lette seg fram til det lille rommet bakerst i sekken.

Hun løftet ullsokken og helte innholdet over i håndflaten. Gullkjedet var kaldt mot huden hennes, men selve esken glødet varmt.

Alma rakte kjedet til Elionora, som tredde det over hodet. Esken dinglet mot brystet hennes et par ganger, før den falt til ro et stykke nedenfor halsgropen. Elionora sukket som om arien beroliget henne.

«Det er lenge siden jeg har vært uten denne,» sa hun og la hånden over esken. «Men du er her, så det var verdt det. Hva sier du til en spasertur?»

Alma nikket.

«Vi har mye å snakke om, og det er alltid bedre å snakke sammen mens man går. Synes du ikke?»

Alma kunne ikke huske sist hun hadde gått og snakket med noen samtidig, men det sa hun ikke høyt. De fulgte en bred sti langs vannkanten.

«Jeg regner med at du har studert arien. Har du skjønt hva den inneholder?»

Alma nølte.

«Først trodde jeg det var en lyspære,» sa hun. «Men innholdet beveger seg jo!» Alma trakk pusten. «Er det små insekter, som, som lyser?»

«Nei.»

Selvfølgelig var det ikke det. Men Elionora ble ikke sint eller oppgitt, som Alma hadde fryktet. Uten å fortrekke en mine, løftet hun gullkjedet og pekte inn i esken.

«Det der,» sa Elionora, «er solstråler.»

«Solstråler?» Alma ble så forbløffet at hun glemte å være flau over å ha svart feil. «Men, hvorfor ... ser de sånn ut? Er ikke solstråler ...» Alma pekte ut i lufta, «gjennomsiktige?»

«Det finnes forskjellige typer solstråler, akkurat som det finnes forskjellige varianter av det meste rundt oss. Som trær, elver, hunder ... noen er små, andre er store. Jeg trenger de store, mektige strålene, og har derfor noen av dem samlet i arien min.»

«Hva trenger du dem til?»

«Jeg skal fly med dem.»

Alma stoppet opp, og studerte ansiktet til Elionora med skeptisk mine. 

«Det går jo ikke an å fly med solstråler.»

«Å, kjære,» sa Elionora og strøk hånden over arien. «Akkurat der tar du feil.» Hun tok tak i armen til Alma med den ene hånden. Den andre løftet hun, lot tommelen møte langfingeren, og knipset.

I samme øyeblikk var det som om tiden rundt Navalvann stoppet opp. Bladene på trærne sluttet å blafre, og vannflaten stilnet. Alma kjente noe skje med kroppen. Det kriblet i fingre og tær, som om de hadde sovnet.

Alma så bort på arien. Nå beveget strålene seg rolig. De minnet henne om brennmanettrådene som pleide å irritere Børre på stranden om sommeren.

Elionora åpnet lokket på arien med tommelen, og ut svevde en enslig solstråle. Den lyste opp ansiktet hennes idet den fløy langsomt oppover. Så fanget hun den glitrende solstrålen i et fast grep.

Alma kjente et rykk i armen, og plutselig var bakken borte under føttene hennes. Hun tittet opp på Elionora, og videre oppover på solstrålen. Den bar dem begge, uten problemer. De beveget seg høyere og høyere opp fra stien og Navalvann – Alma, Elionora og solstrålen – som om de gikk en rolig tur sammen, bare at de ikke gikk, men fløy. Fløy! Først mot tretoppene, og så videre mot himmelen.

Kjøp bøkene om Alma Freng
Ida Tufte Michelsen

Ida Tufte Michelsen

Ida Tufte Michelsen (f. 1987) er journalist og produsent.

Alma Freng og strålemerkene er hennes tredje bok.
Les mer