Her lå Tirpitz

Da slagskipet Tirpitz ble sjøsatt i 1939, var det Europas største, med et mannskap på over 2500. «Ikke noe annet mål kan sammenliknes med det,» skal Churchill ha uttalt i begynnelsen av krigen. Da britiske bombefly senket Tirpitz 12. november 1944 ved Håkøya i Troms, hadde skipet knapt vært i kamp. 971 mann omkom.
Tirpitz lå lenge i Fættenfjorden, ikke langt fra der forfatteren vokste opp. Hver gang familien passerte stedet, sa de voksne: «Her lå Tirpitz.» Et minne som ble utgangspunktet for denne romanen.

Dette er fortellingene til skipets marinegaster og offiserer før, under og etter krigen. Gjennom et kor av stemmer møter vi de som døde og de som vendte hjem. Det er krig, de er tyske okkupanter, men fienden blir her avkledd den vanligste vernedrakten mot identifikasjon: uniformen.
"Her lå Tirpitz" er en antikrigsroman med uhyggelig aktualitet.
Om "Her lå Tirpitz":

"Storholmen skriver fantastisk godt, stramt og enkelt, men samtidig poetisk og ekstremt gripende. Og menneskene, de er troverdige og komplekse. (...) Også i den knallsterke 'Tsjernobylfortellinger' fra 2009 brukte Storholmen historiske hendelser som bakteppe for en kollektivroman. Nå som den gang, minner hun meg på hvorfor skjønnlitteratur er viktig, fordi den kan formidle noe som ikke kan formidles på annet vis."
Annette Orre, Vårt Land

"Det er sterk, rørende og krevende lesning. Boka er et enestående foretak. (...) Storholmen formidler interessant og nyansert. Hun greier å omgjøre en solid dose fakta til bevegende lesning. (...) en uvanlig og sterk bok som vitner om stor kunnskap, klokskap og evne til innlevelse."
Maya Troberg Djuve , Dagbladet

"Det er blitt en foruroligende og sterk antikrigsroman, og det er sjelden at så stor sorg og smerte blir fortalt så knapt og konsentrert. Anbefales!"
Stein Roll, Adresseavisen (terningkast 5)

"... en tekst som griper sterkt, samtidig som den skreller bort klisjeene som preger våre offisielle krigsfortellinger. (...) Storholmens prosa er renskåret, dempet, med en særegen flyt. (...) en storslått, eksistensiell roman.
Tina Åmodt, Klassekampen

"Storholmens bok framstår som et sterkt antikrigsdokument (...) Døde og overlevende tyske soldater fra slagskipet Tirpitz får komme til orde i en imponerende roman (...) Styrken i dette litterære grepet ligger i hvordan det så tydelig framstiller krigens avhumaniserende virkning. Når Tirpitz blir bombet og går ned, er det ikke en ansiktsløs fiende som forsvinner i havet, men enkeltmennesker som gjennom korte og lange innslag har fortalt om angsten sin, om drømmene sine, og om at det eneste de ønsker, er å få komme hjem. Slik blir Ingrid Storholmens bok en virkningsfull og rystende beretning om sorg og smerte."
Turid Larsen, Dagsavisen

"Forfatteren greier å gå inn i krigshistorien på en ny og fascinerende måte. (...) Tilsammen blir boka en kraftig salve mot krig."
Guri Hjulstad, Trønder-Avisa (terningkast 5)

"Menneskeverdet forblir tekstens høyeste ideal, men jeg tror at den mest av alt vil ha oss til å tenke på hvordan krigen uvegerlig rommer hele spekteret av følelser og situasjoner. Krigen er et kaos, og det er mennesket som virvler omkring inne i den, på samme tid seg selv og vilt fortapt i den katastrofale volden. Kanskje er det nettopp det at det ikke finnes enkle humanistiske forklaringer på IS-soldatens hatefulle blikk som er denne romanens sterkeste innsikt."
Bernhard Ellefsen, Morgenbladet

"Fortellergrepet er effektfullt, og det avdekker både en rekke enkeltskjebner så vel som krigens barbari på en direkte og overbevisende måte."
Lars Helge Nilsen, Bergens Tidende

"Ingrid Storholmen har skrevet en stor liten roman, om mennene om bord på slagskipet Tirpitz, og om deres liv i krig og fred, om kjærester, hustruer og barn. Storholmen er en spennende og begavet forfatter, og viser i «Her lå Tirpitz» et talent og en teft for å omvandle et stort og vanskelig stoff til små og meningsfylte episoder og glimt."
Guri Hjeltnes, VG (terningkast 5)

"Det at vi kommer så tett på enkeltskjebnene og ikke minst måten dette er gjort på, gjør denne romanen til noe helt spesielt - ja, jeg vil si mesterlig! Det er krevende å skape et så vidt stort persongalleri, og dette er gjort på en slik måte at det faktisk ikke gjør så mye om man ikke helt klarer å følge hver spesielle person. Skjebnene til hver enkelt trenger igjennom likevel, og historiene blir sittende i kroppen etter at siste side er vendt. Boka er fremfor alt meget original i sin form, og dette gjør at den skiller seg ut fra alt annet jeg har lest om andre verdenskrig. Ja, innenfor litteraturen i det hele tatt, når jeg tenker meg om. Jeg er meget imponert over forfatterens prosjekt!"
Rose-Marie Christiansen, Rose-Maries litteratur- og filmblogg